Min erfaring er at mange av oss sliter oss ut på å sammenligne oss med andre. Vi vil bli lagt merke til, og vi ønsker å komme ut av den grå alminnelighet. Det som skjer, er imidlertid at vi blir mer deprimert jo mer vi sammenligner oss med andre. Vi blir rett og slett kjedelige ved å etterligne hverandre.
Dårlige kopier er alltid mindre interessante enn ekte originaler.
Derfor er det mening i å låne øre til det kristne synet på mennesket. Der dreier det seg nemlig ikke om å være liten eller stor, men om å være den vi er skapt til å være. Du er noe helt for deg selv!
En jødisk historie hentet fra en av Martin Bubers samlinger setter dette poenget i relieff:
Da Zusuya lå på sitt dødsleie, kalte han familien til seg for å si farvel og gi dem sin velsignelse. “Når jeg går over grensen og skal møte Herren,” lød hans avskjedsord, “vil Han ikke spørre meg hvorfor jeg ikke var Moses eller Abraham eller en av profetene.
Han vil spørre meg: Hvorfor var du ikke Zusuya?”
Fra boken “Tro, håp og kjærlighet” av Per Arne Dahl, s.158-159
